Instruksjon til alle hunder på hvordan man klemmer et barn

1 Først: Finn et barn.....

2 Finn ut hva som er fremme og bak ved hjelp av nesen

3 Varm forsiktig opp......

4 Innta "koseposisjon"

5 Hold fast - og klem

Om hundemassasje

Hva er massasje?

Artikkelen er skrevet av Tyra.

I utgangspunktet går begrepet massasje inn under all fysisk berøring av dyret. Massasje som behandlingsform er en behandling av muskler, senefester, mykdeler og ledd. Ordet massasje kommer fra det greske "Masso" som betyr "jeg knar", og fra det arabiske "Mass" som betyr "å trykke lett". Grekeren Favius Arnius skrev allerede for ca. 3000 år siden om dyremassasje, så noe nytt og revolusjonerende er det ikke. Men man kan vel si at det er oppdaget på nytt?

Fotmassasje får liksom en helt ny mening;0))

Det er en trend i tiden, også resultatmessig, at flere og flere søker en helhetlig behandling av både dyr og menneske. Det medfører også at man søker tilbake til gamle behandlingsmetoder, som f eks massasje og stretching.

Massasje er allikevel ikke et alternativ til veterinærmedisin, men et supplement!!

Ill: Laurie O'Keefe


Hvorfor hundemassasje?

Massasje er en utmerket behandlingsform på dyr. Dyr er ofte veldig følsomme sammenlignet med oss mennesker, samt at de ikke har de samme psykiske sperrene, og det tar ikke lang tid før man kan se positiv respons på massasjen.
Alle hunder kan få muskelspenninger. Slike muskelspenninger kan være forårsaket av f.eks overanstrengelser, operasjoner, skader, over-/understimulering, usikkerhet/nervøsitet, stress, rykk og napp i båndet, osv. Vi har tilogmed fått inn kasus på klinikken med whiplash-liknende skader i hals og nakkeregionen pga feil bruk av halsbånd.

Når hunden får slike spenninger, gjør det samtidig vondt. Det kan gjøre vondt i en spesifikk muskel, eller spenningen kan ha spredd seg over et større område. Hunden prøver gjennom sitt kroppspråk å forteller oss at ikke alt er som det skal. Den kan vise aggressivitet, stress, redsel, irritasjon eller apati. Fysiske tegn på smerte kan være at hunden er svai i ryggen, halter, unngår berøring eller visse bevegelser.
Hundemassasje gir en god indikasjon på hvordan hundens muskler har det. Den virker forebyggende slik at et lite muskelproblem ikke blir større, og kan også være rehabiliterende ved å hjelpe hunden å innhente seg raskere etter en skade. Hunder som er plaget med stivhet og halthet kan nyte godt av massasje.
Hundemassasje anbefales også som et ledd i postoperativ rehabilitering etter skader og operasjoner i bevegelsesapparatet, og kan med fordel kombineres med akupunktur, stretching, fysikalsk behandling og svømmeterapi. Da selvsagt under kyndige behandlere.
Da det finnes tilfeller, såkalt kontraindikasjoner, da hunden ikke skal masseres, bør hunden undersøkes hos veterinær før man begynner med massasje. Vi som er utdannet hundemassører hverken kan eller skal stille diagnose. Det er det kun veterinærer som kan.

Hvilke hunder kan ha nytte av massasje?
Aktive hunder som er utsatt for fysiske og psykiske påkjenninger dvs agility, lydighetshunder, brukshunder, politihunder, narkotikahunder, førerhunder og den aldrende familiehunden. Med andre ord, de aller fleste hunder kan ha nytte av massasje. Dette fordi massasje først og fremst er en forebyggende behandlingsform.

Foto: Henrik Jensen

Se plansjen om hundens muskulatur her.

Hva gjør massasjen for hunden?
Massasjen setter i gang en rekke reaksjoner i hundens kropp. Massasjen har trykk- og tøyningseffekter på hud, muskler, nerver og blodkar. Dette bidrar til økt blodsirkulasjon som gjør musklene mer føyelige og smidige, og påskynder lymfesirkulasjonen slik at kroppens urenheter skilles ut raskere.
Gjennom berøring frigjøres antistresshormoner og hunden blir roligere og mer harmonisk. Berøring er faktisk viktigere enn både syn og hørsel og gir dessuten en veldig fin kontakt og økt forståelse mellom hund og menneske.

Stretching

Stretching er en tøyning eller forlenging av en muskel eller muskelgruppe, der muskelen får være igjen i utstrakt hvileleie en bestemt tid innen den føres tilbake til sitt opprinnelige leie.
Å strekke ut muskulaturen er bra for alle hunder som har vært i høy aktivitet, for eksempel etter en anstrengende tur, jakt eller trening. Eldre hunder, brukshunder og hunder med rygg- og leddproblemer kan også ha godt av stretching.
Hensikten med å strekke ut hundens muskler er for å øke muskelfleksibiliteten og leddets bevegelse, styrke muskulaturen, slippe spenninger og minske muskelømhet.
Stretching kan også virke forebyggende mot skader, spesielt hos brukshunder.

Stresspunktmassasje
Stresspunkter eller triggerpunkter er ømme punkter i forbindelse med hundens muskulatur, og sammenfaller ofte med akupunkturpunkter. Dette er punkter hvor stress i kroppen ”lagres” som et smertepunkt i muskelen.
Ved å manipulere disse punktene kan man hjelpe hunden å kvitte seg med opplagret stress i kroppen.

Akupunkturens 5 elementer

Behandlingsforløp.

Første massasjekonsultasjon: 45-60 minutter.

Som sagt tidligere er det viktig at jeg, som behandler, får tilgang til en epikrise fra en veterinær.

Denne, sammen med et spørsmålsskjema eier besvarer ved første behandling skal gi meg et lite bilde over hundens helse, ve og vel. Den vil også kunne gi meg en indeks på evt kontraindikasjoner. Det hender også at jeg sender en epikrise til behandlende veterinær, om jeg finner indikasjoner på at hunden kan trenge veterinærmedisinsk behandling. Når alt dette er gjort, går jeg over hunden fra snute til hale, og "scanner" den for å kjenne etter hvor problempunktene/områdene ligger. Dette blir så anført i journalen til hvert individ.

Hvordan den første timen blir rent massasjemessig avhenger av problemet til hunden, stressnivå mm. Målet er at hunden kan klare å slappe av for å få best mulig resultat.

Videre behandlinger:

En massasjebehandling varer ca 30-45 minutter, og kombineres med ulike massasjeteknikker som T-touch, klassisk massasje, stresspunktmassasje, bindevevsmassasje, myk kiropraktikk og stretching etter behov. Hunden ligger på et mykt og behagelig underlag med god temperatur i rommet.

Viktig å tenke på før en massasjetime:
Før massasjen bør hunden ha fått luftet seg en 5 min tid. Den skal ikke bli varm i muskulaturen, da dette kan føre til at problemområdene blir vanskeligere å oppdage.

Det bør også ha gått mer enn 2 timer siden siste måltid, siden massasjen setter i gang en del prosesser i fordøyelsessystemet.

Jeg foretrekker at eierne bringer med seg hundens eget teppe, slik at hunden skal føle seg så trygg som mulig. Om eier skal være med under behandlingen eller ei, må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Noen hunder er som barn, og hyler og skriker med en gang "foreldrene" er i nærheten.

Etter massasjetimen:
Etter hver behandling kan hunden ha mer avføring eller løs mage og lukte strammere. Dette skyldes at avfallsstoffer skal ut av kroppen. Gi hunden vann, men vent ca halvannen time før hunden får mat. Hunden kan de nærmeste timene/dagene ha ekstra behov for lufting.

Ikke gi hunden mat de siste 2 timene før, og vent ca 1,5 time etter behandlingen før den får noe å spise.

De fleste blir også trette og ønsker å sove mye samme dag de har blitt behandlet, og disse hundene skal ha ro og hvile.

Ro og hvile er kanskje hva denne krabaten kunne trenge nå?

Hunder som har gjennomgått stresspunktmassasje kan være litt ømme i muskulaturen dagen etter.

Hvor ofte bør hunden masseres:
Det bør gå tre til syv dager mellom hver behandling, avhengig av skadens omfang. De fleste hunder kan bli mye bedre med tre massasjebehandlinger, men noen trenger flere. Det er best i starten å massere ukentlig for et best mulig resultat. Som regel vil 5-7 behandlinger fortløpende være gunstig, for så å trappe ned til et vedlikeholdsnivå anpasset til den enkelte hund. Det er viktig å ha i bakhodet hvilken type "skade" som danner grunnlaget for evt plager.
Ved forebygging så kan en si at det er gunstig å massere 2 gr pr uke.
Ved rehabilitering kan det lønne seg å massere 3 gr i uken de første to uker, for så å trappe ned.

Kilder: Color Atlas of Veterinary Anatomy, Volume 3, The Dog and Cat, Kompendie Klassisk hundemassasje trinn1,2 &3, Axelsons Animal School , kompendie stretching.

Aloe Vera til hund

Aloe vera er en sukkulent plante.

Aloe Vera og dyrene har eksistert i tusener av år i naturen, og det er ganske sikkert at mange dyr har hatt gleden av denne planten, lenge før det er blitt observert av mennesker.

Eldgamle opptegnelser viser at den terapeutiske virkning og legende egenskaper til Aloe Vera -planten har vært kjent i årtusener.

De elste beskrivelsene om Aloe Vera er funnet i Egypt og er fra ca. 4000 f.Kr. Det er også dokumentert fra områder både i Afrika, Syd Europa, Midtøsten, Asia og Amerika.

I 1962 oppdaget George Ebers, på egyptisk papyrus fra 1500 f. Kr., hvor gammel denne kunnskapen var. Greske og romerske medisinere brukte planten som legemiddel for å lege sår. Egyptens dronninger forbandt bruken av planten med søken etter skjønnhet, mens den på Filippinene ble brukt sammen melk som middel mot nyreinfeksjoner.

I vår del av verden er Aloe Veraens historie også mye eldre enn den veterinærmedisinske historien.Planten kom blant annet til England i kolonitiden på slutten av 1600 tallet, og den første vetrinærhøgskolen startet i Tyskland på midten av 1700 tallet.

Aloe Vera ble benyttet på veterinærhøgskoler i England, Tyskland og Frankriket på midten av 1800 tallet. Deretter kan det se ut til at den industrielle revolusjonen medførte en stans i den tradisjonelle folkemedisinen (dvs. bruk av urte og plantemedisin), til fordel for ny teknologi og kjemisk fremstilte legemidler. Men selv i dag brukes aloe vera planten i Den Britiske Veterinærforeningens (BSAVA) logo.

Interessen og etterspørselen etter naturlige medisiner og pleiemidler har vært enorm i den siste delen av 1900 tallet, og Aloe Vera har fått en ny vår. Deretter har kunnskapene både om Aloe Vera og dyr utvidet seg, og bruken er blitt allment kjent blant en rekke vetrinærer, dyrepleiere og dyreeiere. I dag er Aloe Vera en av de mest kjente og benyttede legeplanter over hele verden både på mennesker og dyr.

Hva er Aloe Vera?
Aloe Vera ligner en kaktus, men er en sukkulent og tilhører liljefamilien. Det finnes ca 3700 forskjellige arter innen denne familien, deriblant asparges, løk og hvitløk.

Aloe vera er en undergruppe som består av mer enn 300 forskjellige aloearter. Av den medisinske Aloe Vera, finnes bare 4-5 planter som har en viss dokumentert effekt. Den mest brukte av disse er Aloe Vera Barbadensis Miller.

Bladene til Aloe Vera inneholder den tyktflytende geleen. I likhet med andre grønnsaker inneholder den hovedsakelig vann, men også en rekke vitaminer og mineraler, om enn i små mengder. I Aloe Vera finnes det også flere plantekjemikalier.

I min praksis som hundemassør og ikke minst hundeeier har jeg hatt mange gode erfaringer med forskjellige typer aloe vera produkter. Spesielt nå på vinterstid med mye skigåing på skare og kalde dager har både jeg, hestene og hundene mine hatt god nytte av aloens healende egenskaper. Her er noen tips til bruk på hunder:

Aloe Vera Gelly.
Dette er altmulig-geleen! Aloe Vera Gelly kan brukes på tørr og sensitiv hud. Den er super på tørre og oppskrapte tredeputer.

Påfør et tynt lag flere ganger om dagen. Gelly kan også masseres inn på ømme områder eller brukes ved forbinding. På store områder og store dyr kan Gelly også kombineres med Aloe Veterinary Spray Formula.

Aloe Veterinary Formula.

Denne Aloe Vera-sprayen for dyr passer utmerket til mild, men effektiv rengjøring av f eks småsår. Sprayen er også velgjørende for tørr hud, pels, poter, spener, hover, man og hale, og den kan brukes ved forbinding av øm hud, f eks operasjonssår. Aloe Vera Gelly kan med fordel masseres inn etter Veterinary Formula.

Sprayen er også fin å bruke om sommeren for å hindre lopper og lus, samt knott og mygg...

Aloe Lips

-med jojobaolje er den beste leppebalsam du kan få. Dennne vannfrie leppebalsamen er super både vinter og sommer. Den smører og beskytter leppene når de er uttørret og sprukne. Gir god beskyttelse mot sol og kulde. Men den er også super som potesalve. Liten og lett å ta med seg i jakkelomma (bare husk å merke den som er til hunden, så du ikke smører leppene dine inn med den samme...;0))

Aloe Vera Gel (Juice).

Aloe Vera er bra for huden. Men vi skal ikke glemme at vi har hud innvendig også, kalt slimhinner. Det finnes slimhinner rundt alle indre organer, og ikke minst mage- og tarmsystemet.

Hunden har også et følsomt tarmsystem, og den reagerer hurtig på dårlig eller ødelagt for, i tillegg til skifting av fortyper. Tarmfloraen kommer lett i ubalanse, også etter bruk av antibiotika. Aloe Vera-drikken er velegnet til behandling av slike mave-/tarmproblemer. På klinikken fikk alle dyr tilsatt denne juicen i drikkevannet.

Propolis creme.
Kremens fyldige konsistens gjør den spesielt egnet for å tilføre fuktighet til tørr hud. Det er en rik blanding av stabilisert Aloe Vera Gel og Bi Propolis. Den inneholder også vitamin A og E, og tilsetting av kamille og valurt. Denne er ypperlig som kuldekrem.Utmerket til tørr og skadet hud. Også til potene, og om huden under magen har fått rift, enten fra f eks hard snø, eller lyng om høsten.

I tillegg finnes også shampoo og div andre produkter for å holde pels og hud i fin form...

Om du ønsker å bestille noen av disse produktene kan du sende en mail til meg, eller skrive en kommentar under dette innlegget.

Bokanbefaling

Forfattere: Lise Hatladal og Tonje Stigar

Målform: Bokmål

Forlag: Constanter

Antall sider: 350

Pris: 389 kr (+porto)

Omtale:
Boka gir både den vanlige hundeeier og faginteresserte en enkel innføring og forståelse for homeopati og naturmedisin. Den gir tips om hjemmebehandling, råd og veiledning om fôring og daglig stell av hund, og sier litt om miljøets betydning for hundens psyke og helse. Boka har også en grundig beskrivelse av 82 homeopatiske midler og 15 homeopatiske typebeskrivelser-konstitusjonsmidler. Boka har ordliste og register.

Kilder: Forever Living Products, Anneli Øhrn (klassisk homeopat), Wikipeida.

Før- du- får- deg- hund-kurs

Jeg er fly forbanna!
Jeg har fått en mail jeg ikke syntes er særlig koselig eller på noen som helst måte bra.
Vi er endel hundetrenere etterhvert her i fylket hvor jeg holder til. Vi er ganske mange som driver seriøst, og følger positiv forsterkning og klikkermetoden.Og så er det da noen få som er "in it for the money."
Noen er skikkelig useriøse og har ikke engang en bakgrunn/utdannelse som tilsier at de burde ha en slik jobb og et slikt ansvar.
Og en slik "hundeskole" har kontaktet meg og forkynt sin ergrelse over at jeg holder slike "Før-du-blir-eier"-kurs.
De mener jeg ødelegger hele grunnlaget for oss hundetrenere, for av gjennomsnittlig 8 par/familier pr kurs er det kun tre(!!) som skaffer seg den hunden de hadde bestemt seg for i utgangspunktet, mens to par/familier skaffer seg en annen rase.
De resterende skaffer seg ikke hund i det hele tatt, eller venter med å skaffe seg det.

Denne "hundeskolen" mener jeg "skremmer" folk fra å skaffe seg det de vil ha.

For det første: Jeg skremmer ingen!!! Folk har egen fri vilje.
For det andre: Om jeg hindrer en valp fra å komme til feil familie, slik at jeg ikke senere får den på en "problemhundkonsultasjon", omplasseringsforespørsel eller i siste instans til avliving, ser jeg på det som en god gjerning.
Javel, kanskje jeg får mindre å gjøre som adferdskonsulent, men jeg skulle faktisk ønske jeg kunne konsentrere meg om massasje og holde dressurkurs og andre "vanlige" kurs, enn å holde problemhundkonsultasjoner.
Eller som jeg pleier å si, 99% er ikke problemhunder, men problemeiere...
Det jeg mener er at hvis jeg kan få folk til å tenke grundig gjennom det å skaffe seg hund, hvorfor de vil ha hund, om de har valgt den rette rasen for dem og deres familie/livssituasjon, hvor mye tid det tar etc, er jeg fornøyd. Hvis de da velger å ikke skaffe seg hund, er jo det bare bra! For da viser jo det at de mest sansynlig ikke ville taklet hundeeieransvaret så bra.

Jeg mener ikke å skjære alle over en kam, og selv de verste potensielle eiere med det dårligste valg av rase, kan vise seg å bli de mest eksemplariske og flinke hundeeiere!

Mitt lille hjertesukk her bare!

Kantarellsøk med hunden

Tekst: Tyra og Helle Haugenes.
Denne artikkelen baserer seg på klikkertrening, så du bør være vant med denne treningsformen om du vil prøve deg på dette.

Foto privat og hentet fra nettet.

De fleste som driver med søkstrening av hunder utendørs, enten det er i skog eller på fjellet, tenker vel først og fremst på rundering, sporsøk eller blodspor når man snakker om måter å bruke hundens fenomenale luktesans. Men her skal vi snakke om å søke etter noe helt annet enn en figurant eller et dyr (pølsebit) i skogen.

Charmy syntes det var gøy å finne denne kartongen, og ga døyten i snakket om sopp og søk og spor...

For mange av oss betyr høsten mange flotte turer med hunden i skog og mark.
Hvem blir ikke en tanke ydmyk av å gå tur og se den flammesprakende naturen mildt sagt stå i brann i farger- og kunne gå og sanke hva naturen har å by på, f eks blåbærsanking, eller aller helst soppsanking.

Hva med å kombinere de to: Ta med hunden på sopptur, eller enda bedre, få hjelp av hunden til å finne sopp. Å lære hunden å finne sopp er fullt mulig!



Soppsøk med hund består i prinsippet av to deler - å finne sopp og å markere funn av sopp. Både det å søke etter en spesiell sopplukt, samt å markere funn av lukten, er noe som hunden må lære. Å søke etter og finne sopp foregår ved at hunden søker på overvær, dvs at den søker gjennom et område helt til den får ferten av sopp, for eksempel kantarell. Når hunden så får ferten av kantarell skal den markere funnet, dvs vise at den har funnet kantarell ved hjelp av en innlært atferd, ved f.eks. å legge seg ned, sette seg, eller gi hals (bjeffe).

Samme prinsipp gjelder uansett type eller typer sopp hunden har lært seg å kjenne igjen lukten av - det går fint an å lære hunden å finne ulike typer sopp, men tren på en type av gangen.

På sikt skal selve markeringsatferden utløses av synet og lukten av soppen, mens du gjerne kan legge på verbalt signal på selve søket når du er fornøyd med måten hunden søker etter, finner og markerer sopp på. I praksis betyr dette at diskriminative stimuli ("signalet") for å søke etter sopp blir din oppførsel, situasjonen og annet som er spesielt for sopplukking, og evt. et verbalt signal som "finn sopp".

Tilsvarende blir synet og lukten av sopp et signal for å utføre den innlærte markeringsatferden. Det er en stor fordel å lære hunden å søke i sele og et litt langt kobbel (evt. en sporline). På denne måten sikrer man at hunden ikke søker utenfor din rekkevidde, samt at det blir lettere å holde oversikten over hvor dere har søkt og hvilke områder som gjenstår å søke igjennom.

Valg av markeringsform
Som nevnt over må hunden lære en atferd som skal fortelle deg at den har funnet sopp. Hviken atferd du velger avhenger av hva du foretrekker selv - enten det er at hunden setter seg, legger seg, stopper og står, bjeffer, eller noe annet - men det er lurt å velge en atferd som skiller seg fra ting hunden din vanligvis gjør på tur. På denne måten unngår du å bli lurt til å tro at hunden din har funnet sopp mens den egentlig bare gjør noe som den pleier å gjøre ellers. For å spare tid er det også en fordel å velge en atferd som hunden allerede kan utføre i andre situasjoner (og gjerne også i skogen) og som er realistisk å få hunden til å gjøre uavhengig av vær og underlag. F.eks. kan det å legge seg virke som en praktisk atferd, men noen hunder kan være vanskelige å få til å legge seg i lyng eller på vått underlag. Det samme kan også gjelde det å sette seg på ulike underlag, selv om det vanligvis ikke er noe problem å sette seg uansett forhold for de fleste hunder. Velg med andre ord en atferd som hunden klarer å utføre på all slags underlag og som gjør det lett for deg å se at hunden har funnet sopp.

I denne artikkelen blir "sitt" brukt som markeringsform. Dette fordi det er en atferd som de aller fleste hunder allerede kan og har lett for å tilby på alle typer underlag og i alle typer vær. Dersom du velger en annen markeringsform (f.eks. ligg) er fremgangsmåten likevel den samme, du bare bytter ut atferden "sitt" med den atferden du har valgt.


Klikkeren kan kjøpes hos bl annet Canis.

Innlæring av markeringsformen "sitt" Selve soppsøk-treningen starter med å lære inn markeringsatferden du har valgt.
I første omgang trenger du ikke sopp, men starter med å klikke og belønne hunden for å utføre markeringsatferden (sette seg) frivillig og i ulike situasjoner. Med å utføre atferd frivillig menes at du ikke skal gi hunden noen kommando eller noe signal, men vente på at hunden tilbyr atferden av seg selv. Idet hunden tilbyr atferden, klikker du og belønner dette. Dersom du har valgt en atferd som hunden allerede har på repertoaret kan du relativt raskt begynne å trene på denne atferden på ulike steder og i ulike værtyper. F.eks kan du trene på forskjellige steder i skog og mark, både når solen skinner fra blå himmel og når det øser ned. Kort sagt; hunden skal lære å gjøre den valgte markeringsatferden på de steder, i de værtyper og på de underlag som det kan tenkes at du tar soppturene når den tid kommer.

Allerede nå kan det lønne seg å trene på "sitt" med bånd på hunden, og etterhvert også få frem frivillig sitt (eller den atferden du har valgt) mens du går sakte fremover - når dere skal ut og søke etter sopp vil jo hunden være i bevegelse når den oppdager soppen.

Det at hunden setter seg frivillig mens dere er i bevegelse vil komme helt automatisk dersom du først har klikket og belønnet hunden flere ganger for å sette seg mens du står rolig, og deretter starter å bevege deg sakte med fingeren klar på klikkeren og venter tålmodig på at hunden skal tilby noe for å få klikk og belønning. Sannsynligheten for at hunden forsøker seg med det som sist førte til belønning, altså sitt, er meget stor.
Det kan kanskje virke som bortkastet tid å bruke flere økter i skog og mark på å trene på en enkel atferd som hunden allerede kan i andre situasjoner, men det viser seg at mange hunder ikke er vant til å trene i skogen (eller i dårlig vær, eller i lyng, osv) - skogen er jo dit man gjerne tar med hunden for å la den gå løs eller få litt fri til å snuse og kose seg - og disse øktene vil sannsynligvis forenkle markeringstreningen på sopp senere. Dersom hunden din ikke kan den atferden som den etterhvert skal bruke for å markere funn av sopp med, bør du starte med å shape inn den valgte atferden på et rolig sted hvor hunden har lett for å jobbe.
Deretter utvider du treningen med å skifte til nye miljøer som er gradvis vanskeligere. Det vil nok ikke ta lang tid før du kan ta hunden med ut i skogen for å trene slik jeg beskrev i avsnittene over.

"Hallo, var det DU eller JEG som skulle leke??"

Dersom du bruker godbiter, eller veksler mellom godbit og lek som belønning, kan det være praktisk, om enn ikke nødvendig, å lære hunden å bli i den posisjonen den er i når den får klikket helt til du har gitt godbiten (når du belønner med lek trenger du ikke tenke på dette). Slik kan du få du kjøpt deg litt tid til å plukke soppen mens hunden venter, samt at du unngår at hunden spretter opp og tråkker på soppen etter klikket. Du kan lære inn dette ved å ha godbiten lett tilgjengelig - dette er en av de få gangene du faktisk kan ha godbiten i hånden når du klikker, og på denne måten får du stukket godbiten til hunden før den rekker å komme ut av posisjonen.

Dersom hunden rekker å skifte posisjon mellom klikk og godbit venter du bare med å gi godbiten til hunden tilbyr sitt, eller den atferden du vil bruke som markering, igjen. Dersom du er flink til å være rask med godbiten i begynnelsen, samt bare gir godbiten mens hunden er i markeringsposisjonen, vil det ikke ta lang tid før hunden lærer å bli sittende helt til godbiten er gitt.
Etter hvert klikk og belønning tar du med hunden litt fremover i båndet, og venter på at hunden skal tilby atferden på nytt.


Markeringsatferd med sopp
Hunden din har nå lært å tilby sitt (eller den markeringsatferden du har valgt) i mange situasjoner, den kan sette seg mens dere er i bevegelse, det er like artig å sette seg i våt lyng som det er hjemme på stuegulvet, og ikke minst; hunden din gjentar atferden igjen dersom du klikker og belønner den for det! Da er tiden kommet for å gjøre sopp til et signal (en diskriminativ stimulus) som betyr "sitt". Her trengs det sopp; kantarell dersom det er dette dere skal søke etter senere. Kanskje har du allerede vært så heldig å finne kantarell i skogen, og hvis ikke går det fint med fersk kantarell fra butikken. Pass bare på at denne kantarellen helst ikke skal være berørt av dine hender. Soppen hunden senere skal finne for deg i skogen er jo urørt av menneskehender, og har derfor ingen odør av dette. Bruk sterile hansker eller en pølseklype når du skal ta på soppen. Så får heller folk glane på deg. Husk: den som ler sist, ler best. Når det ikke er mere fersk sopp på butikken eller på de populære sopplassene, går du bare ut med hunden, som finner deg noen gode eksemplarer du kan misunne andre med.
Dersom kantarellen oppbevares i en papirpose i kjøleskapet holder den seg i flere dager. Før du starter økten har du soppen klar og tar bånd på hunden. Innled økten med å terpe på markeringsatferden uten å bruke kantarell, dvs at du klikker og belønner hunden for å sette seg frivillig og gjentar dette noen ganger. Deretter tar du frem soppen, holder den frem foran snuten på hunden og venter tålmodig. Så snart hunden din setter seg klikker du og belønner. Gjenta dette ett par ganger og klikk og belønn hunden hver gang den setter seg.
Hvis hunden prøver å ta kantarellen i munnen bare tar du den bak ryggen uten å si noe. Så tar du den fram igjen og gir hunden en ny sjanse til å sette seg. Fortsett med dette helt til hunden setter seg med det samme du holder fram kantarellen. Når dette går bra holder du frem soppen igjen, men denne gangen nærmere bakken/gulvet. Klikk og belønn hunden for å sette seg idet den oppdager soppen.

Neste skritt er å legge soppen på gulvet foran hunden og klikke og belønne den for å sette seg rett foran soppen. Dersom hunden din setter seg idet den oppdager soppen og uten å forsøke å plukke den opp, kan du nå øke kriteriene ytterligere ved å legge soppen litt unna hunden og la den gå bort til soppen og sette seg foran den.

Noen hunder har lyst til å smake på soppen eller å apportere den. Ofte er dette et resultat av at man har gått for fort fram fra å holde soppen i hånden til man legger den på bakken. Dersom skulle skje går du tilbake til treningen hvor du holdt soppen i hånden. Når du begynner å legge soppen ned på gulvet eller bakken, kan du holde hånden såvidt over soppen for å hindre at hunden plukker den opp.

Neste skritt blir å ta hånden gradvis lenger og lenger vekk fra soppen for hver repetisjon hunden gjør. Bruk endel tid på denne delen av treningen. Innen hunden din er klar for å begynne å søke etter sopp bør den kunne markere sopp som ligger på stuegulvet, på gress, i lyng, på myrunderlag, inntil en trestamme, under tette greiner, osv. på tørt underlag og vått underlag. Den bør også kunne gå helt bort til sopp som du har lagt opptil flere meter unna og sette seg, og alltid med snuta i retning soppen og helst ryggen mot deg. Målet er at hunden skal reagere automatisk med å sette seg så snart den oppdager en sopp. Og hver eneste gang hunden setter seg i passe avstand fra og med snuten i retning av kantarellen, klikker du og belønner.


Søket kan begynne
Nå har faktisk tiden kommet til å la hunden begynne å søke litt etter sopp. Mens hunden ser på kan du plassere soppen såvidt utenfor hundens syns- og rekkevidde. Gå tilbake til hunden og følg etter den i båndet.

Klikk og belønn når hunden finner soppen og setter seg foran den. Dersom dette går bra kan du gjenta det samme mens hunden ser på, men denne gangen gjør du det litt vanskeligere å finne soppen slik at hunden må lete litt før den finner soppen.
Uansett om du trener inne eller ute i denne økten så bruker du det du finner av gjemmesteder, enten det er bak et bordben eller en kommode, eller bak en trestamme eller i gresset. Før eller siden, og egentlig så snart som mulig, bør du legge treningen utendørs. Det er tross alt ute soppturene skal foregå. En ting du bør tenke over er å unngå at hunden din følger sporet ditt eller at den er avhengig av å kjenne din lukt på bakken for å søke. Så lenge hunden ser på at du legger ut soppen vil den sannsynligvis ikke bry seg så mye om lukten av sporene dine, men dette kan endre seg når den skal begynne å søke etter sopp som den ikke ser at du har lagt ut. Det kan derfor være lurt å kaste soppen litt unna der du har gått slik at det ikke er mulig for hunden å følge sporet ditt, samt for å lære den til å søke også der bakken ikke har din lukt.

Det er viktig å hele tiden øke vanskelighetsgraden slik at dere får framgang i treningen, men samtidig må du ikke gå for fort fram heller. Oppgaven skal alltid legges opp slik at hunden hele tiden har en reell sjanse til å få klikk og belønning, men den skal til enhver tid gjøres såpass vanskelig at hunden utvikler seg.
En god tommelfingerregel er at hunden skal lykkes i minst 80% av forsøkene. Hvis den gjør feil mer enn 4 av 5 ganger legger du tydeligvis opp treningen for vanskelig og bør snarest justere litt på opplegget. Hvis hunden lykkes opp mot 100% av repetisjonene er det derimot mulig at du går for sakte fram og heller bør øke vanskelighetsgraden litt fortere slik at du ikke risikerer å stagnere.

"Yess, mutter'n, jeg fant sopp, jeg fant soooooopp!!!!!"

Nå som hunden har blitt flink til å markere sopp som den har sett at du legger ut, er tiden kommet for å lære hunden å søke uten at den har sett hvor du har lagt soppen. Denne overgangen gjør du gradvis ved å la hunden se på at vi plasserer ut soppen før går noen meter med hunden i motsatt retning og venter noen sekunder, går tilbake og venter på at hunden skal begynne å søke.
Neste gang, dersom det gikk bra forrige gang, venter du litt lenger før du tar hunden tilbake for å starte søket. Til slutt skal du kunne legge ut sopp uten at hunden har sett det, ta hunden bort til stedet der du vil at den skal starte å søke, og la den sette igang søket på eget initiativ.
Når dette er i boks kan du gjerne legge på et verbalt signal som "kantarell", "finn sopp" eller lignende.

Det nærmer seg
Når dere har kommet så langt er det på tide å lære hunden å søke etter sopp i de miljøene dere kommer til å dra på sopptur senere, dvs i skogen. (Hvis dere da ikke allerede har startet å trene med sopp i skogen?)

Første økt med sopp i skogen
Treningen med utlagt sopp i skogen foregår på samme måte som over, men husk at du nå har skiftet til et nytt miljø som sannsynligvis gjør ting mye vanskeligere for hunden. Det er derfor viktig at du senker kriteriene så mye at hunden lykkes med oppgavene! Det sikreste er å starte på nytt med å terpe på markeringsatferden uten kantarell tilstede slik du gjorde den første økten hvor du skulle lære hunden å sette seg når den så/luktet sopp.

Klikk og belønn hunden noen ganger for å sette seg eller gjøre den atferden du har valgt som markeringsform. Hvis dette går bra, dvs at hunden tilbyr sitt med letthet, kan du fortsette med å øke kriteriene på samme måte som du gjorde over; hold soppen foran snuta til hunden, legg den ned på bakken, legg den litt unna, gjem den mens hunden ser på og la hunden søke med en gang, gjem den og vent litt før hunden får søke, gjem den uten at hunden ser det og la hunden få søke, og når du er fornøyd med søket og markeringen kan du sette på det verbale signalet for å finne sopp. Ikke glem å klikke og belønne hunden hver gang den setter seg foran soppen.

Det kan virke som en omstendelig prosess å gjennomgå de samme stegene på nytt når du kommer ut i skogen. Den gode nyheten er at denne gangen vil du kunne øke kriteriene mye raskere, og kanskje du kommer så langt at dere kan begynne å søke etter sopp som hunden ikke har sett at du har lagt ut allerede i løpet av første økten i skogen. Som tidligere nevnt skal ikke hunden følge sporet ditt for å finne sopp og den skal heller ikke søke etter sopp bare der den kjenner ferten av deg. Veksle derfor mellom å kaste soppen bortenfor sporet ditt og å legge den ut.

Av erfaring vet jeg også hvor lett det er å glemme hvor man gjemte soppen, så venn deg til å legge merke til spesielle kjennemerker på akkurat det stedet soppen er utlagt. Evt. kan du merke de stedene du legger ut sopp med et merkebånd eller lignende. Årsaken til at det er viktig å vite hvor soppen er utlagt er først og fremst at hunden skal lykkes i å finne sopp og da er du avhengig av å vite omtrent hvor og i hvilken retning du bør la hunden starte å søke. En annen årsak er at du på dette stadiet i treningen bør vite at det faktisk er en sopp der hunden markerer. Hvis ikke kan du risikere å belønne hunden for å sette seg der det ikke er sopp, og det er ikke noe særlig…

De neste øktene
Neste økt kan du gjerne trene på samme sted, eller du kan legge økten til en ny plass. Deretter kan du variere treningssted. Husk å senke kriteriene hver gang du starter på en ny økt slik at hunden kommer i "sopp-modus" før du lar den søke etter sopp den ikke har sett at du har lagt ut, og husk at du alltid klikker og belønner hunden for å markere soppene.

For hver gang du trener vil du antageligvis se at hunden kommer raskere og raskere i "sopp-modus", og du kan øke kriteriene tilsvarende raskt. Til nå har du klikket så snart hunden setter seg, men på dette stadiet kan du begynne å venne hunden til at du bøyer fremover for å "sjekke" at det er sopp foran hunden før du klikker og belønner hunden for å ha markert. Dette vil du tjene på senere når dere er ute på ordentlig sopptur og ikke kan være sikker på at det faktisk er sopp hunden har markert på før du har sett etter selv.

På sopptur!
Omsider er dere klare for den første nesten ordentlige soppturen.
"Nesten ordentlig" fordi hunden fortsatt er under opplæring og avhengig av at øktene legges opp slik at den lykkes med å finne sopp ofte.
Derfor skal du fortsette å legge opp økten som en vanlig økt med utlagt sopp, men forhåpentligvis skal hunden nå endelig få søke etter, finne og markere sopp som ennå ikke er berørt av menneskehender.

Dette krever at du går ut på forhånd og finner kantarell uten hjelp av hunden, aller helst to eller tre steder, merker av stedene før du henter hunden. Før du slipper hunden til for å søke på det ene aktuelle stedet, starter du treningen som vanlig med å få hunden i sopp-modus (starter med lave kriterier og øker de gradvis fra å la hunden din markere en sopp den ser at du legger ut til å søke opp og markere en sopp den ikke har sett at du har lagt ut). Deretter tar du hunden bort til det stedet der du fant kantarell og lar den søke, finne og markere på samme måte som med utlagt sopp. Som alltid klikker og belønner du hver vellykkede markering.

Overgangen fra nesten ordentlig soppsøk til ordentlig soppsøk gjøres gradvis ved at du finner og merker to eller flere steder med kantarell og lar hunden søke utenom disse stedene mellom hvert av de kjente stedene. Lykkes hunden i å finne sopp på egenhånd er det flott, og hvis ikke så får du sørge for at den finner og markerer sopp ved å la den søke på det neste stedet du fant. Og slik fortsetter du inntil dere kommer over kantarell som hunden finner og som du ser for første gang. Dette skjer kanskje ikke på første økten, men dersom du har funnet et sted hvor det vokser mye kantarell burde det ikke ta mange øktene før hunden din kan begynne å gjøre nytte for seg som "ekte" kantarellsøkhund!


Den ferdige kantarellsøkhunden
Nå som du har klart å trene opp en dyktig kantarellsøkhund og for alvor kan fylle fryseren med kantareller er det to ting som du bør huske på: Start hver sopptur med å få hunden i "sopp-modus". Selv om du føler deg trygg på at hunden kan dette med å søke etter og markere sopp bør du starte hver økt med å repetere markeringsatferden noen med og uten sopp, og gjerne også med en sopp som du har lagt ut.

Jo lenger tid det har gått siden forrige gang hunden søkte etter sopp, jo mer nødvendig er denne oppvarmingen. Og når du tar fatt på en ny sesong til neste år kan det godt tenkes at du må repetere samtlige steg i innlæringen, men den gode nyheten er at hunden din raskt vil huske hva dette dreide seg om.
Forhåpentligvis har du lagt merke til at du alltid skal klikke og belønne hunden, og belønne hunden bra, hver gang den utfører en ønsket atferd - enten det er snakk om innlæring av markeringsatferden uten sopp, med sopp, med skjult sopp og med sopp som hunden søker etter og finner. For at hunden skal fortsette å finne sopp er det viktig at du aldri slutter å klikke og belønne den for korrekt markering på sopp, og dette gjelder hele hundens liv som aktiv kantarellsøkhund. Ha derfor alltid å ha med godbiter eller favorittleken på sopptur!

Boktipset

Bogdan Bojanic har skrevet en bok om emnet som tar opp klikkermetoden i soppsøket. Den er oversatt til svensk, heter "Plocka svamp med hund" og er å få kjøpt gjennom http://www.internetbokhandelen.se/. Den koster 175,-

Anders Hallgren har også skrevet en meget oversiktelig og grei bok om emnet. "Kantarellsøk med hund". Den kan bestilles fra Jycke-Tryck, eller du kan kontakte meg så sender jeg deg gjerne et eksemplar om jeg har på lager for kr 150,- inkl porto.


Om kantarell
Kantarellen er lett å kjenne igjen og anses som en av de sikre soppene. Den er gul-oransje, hatten har traktform og kjennetegnes lett på de gaffelriflete ribbene som som går fra undersiden av hatten og et langt stykke nedover stilken. (http://www.soppforeningen.no/)



Kantarell vokser i bar-, løv- og blandingsskog og i bjørkeholt og er vanlig over det meste av landet, selv om den er mer sjelden nord i landet.
Sesongen kan starte så tidlig som i slutten av juni og vare helt til november. Smaken er mild og god, og kantareller er utmerket å steke, blande i gryter og å ha på varmt smørbrød. Kan også stues.
Andre gode sopper som er vanskelig å forveksle med giftige sopptyper er: Blek/lys piggsopp, steinsopp, fåresopp, rødskrubb og matriske.
Dersom du er det minste i tvil om sopp du har plukket - oppsøk soppkontrollen i din kommune! La ikke sopp du er usikker på komme i kontakt med annen og spiselig sopp.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en fin og sopprik høst!

Hunderåd med potensiale for katastrofe

Av Gry Løberg, MSc Companion Animal Behaviour Counselling, Manimal, Akershus og Randi Helene Tillung, M.Sc i atferdsbiologi, Fjellanger Hundeskole AS, Hordaland .
Denne artaikkelen er gjengitt med tillatelse.

I mange år har dedikerte og kunnskapsrike hundefolk arbeidet for å opplyse og spre kunnskap om korrekt hundetrening i Norge. De tradisjonelle treningsmetodene med tvangsmidler og fokus på underkastelse, har blitt erstattet av faglig anerkjente metoder basert på belønning og forståelse av hundens naturlige atferd. Norge er svært langt fremme når det gjelder holdninger til dyr og utmerker seg positivt innen treningsmetoder og resultater i hundesport.

Hunder holdes i dag hovedsakelig som en del av familien og er til stor glede og nytte for voksne og barn. Dette gjensidige forholdet gjenspeiles i at folk oftest velger treningsmetoder som fremmer samspill og harmoni mellom hunden og familien. Det finnes mange samvittighetsfulle og kompetente hundeeiere i Norge. Mange av disse ser på TVNorge-programmet, Hundehviskeren, med Cesar Millan med skrekk og gru.

I dette programmet er det før hver treningsomgang en tekst som advarer mot å bruke metodene på egenhånd, men heller søke profesjonell hjelp. Dette alene kunne tjene som et rødt lys for TV-selskapene som vurderer å kjøpe inn dette programmet. Men når man ser nærmere på programmet bør det være tydelig at metodene med kvelning, klyping, ydmykelser og trusler ikke hører hjemme i noe ordentlig hundehold eller egner seg som helgeunderholdning. National Geographic Channel er ved flere anledninger tilskrevet av internasjonalt kjente fagpersoner innen atferd og veterinærmedisin. Disse ber om at programmet stoppes og uttrykker bekymring for at Cesar Millans metoder vil skape alvorlige skader på hunder og farlige situasjoner for de som forsøker ut metodene. Spesielt er de bekymret over at barn skal kopiere denne voksenatferden og bli alvorlig skadet.
Farlige og inhumane metoder
Hvis vi ser nærmere på innholdet i programmet blir det straks klart at Millan tilbyr én eneste forklaring på hvorfor hunden har problematferder. Forklaringen er at eier er for ettergivende og må være mer dominant. Millan bruker uttrykk som å utstråle energi overfor hunden og være mer autoritær. Han gjør en grundig jobb med å påføre hundeeier skyldfølelse og skam for at de ikke kan håndtere hunden på en ”skikkelig” måte, og plasserer seg selv i rollen som den som kjapt kan fikse problemet.

Tiltakene er basert på at Millan bruker sterke ubehag som kvelning med renneløkke, spark, klyp, truende gester, rykk i strupelenke og å tvinge hunden inn i unaturlige positurer. Nesten-besvimelser og utmattelse er også noen av metodene. Som halsbånd bruker Cesar Millan sitt eget produkt som er designet for å brukes høyt oppunder strupen slik at det påfører hunden betydelig ubehag i form av kvelningsfornemmelser.

Situasjonene er satt opp slik at hunden har liten mulighet til å mestre kravene og Millan utsetter hunden for så sterke fryktpåkjenninger at den reagerer med å bli passiv eller unnvikende. Millan diskuterer ikke viktige forklaringer som manglende sosialisering, sykdom, helse, genetikk, tidlige erfaringer, traumatiske opplevelser, aktivisering eller boforhold. På beleilig vis overser han tydelige symptomer på frykt.
Bra TV, men hva med Emily?
På YouTube finnes flere klipp hvor vi kan gjøre atferdstudier på hunder som utsettes for sterk frykt og utmattelse. Vi kan f.eks se nærmere på klippet om Emily og Nikki (http://www.youtube.com/watch?v=uAJkFhOw6p4&feature=related).

Emilys eiere har tatt kontakt fordi de har problemer med å holde Emily under kontroll når hun møter andre hunder. Før treningen lar Millan en hund passere på ca ti meters avstand. Hundekyndige vil se at Emily ikke umiddelbart ser aggressiv ut og har lav, logrende hale, tilbaketrukne lepper, åpen munn og en høyfrekvent og pipende bjeffing som lekende hunder ofte har. Selv om hun ellers er en omgjengelig hund, forklarer Millan, basert på at hun er en ”gladiatorhund” av rasen Pitbull, at hun er svært farlig og kan komme til å drepe eller lemleste.

Treningskravet til Emily er at hun skal passeres av en annen hund på 5 meters avstand, mens hun selv skal sitte helt i ro med en stram løkke øverst på strupen. Emily blir under denne uvante behandlingen urolig og strupebåndet blir ytterligere strammet. Millan heiser henne raskt opp og ned med båndet slik at hun mister fotfestet. Påkjenningen gjør at Emily forsøker å bite hånden som holder i båndet. Millan dytter Emilys hode fra seg slik at strupeløkken strammes enda mer. Når hun kjemper for å få puste blir hun endevendt og lagt i bakken, mens det skummer av munnen hennes. Den videre treningen er at hun skal gå tett ved den andre hunden. Millan strammer da renneløkken slik at hun knapt har fotfeste på frambeina og vi hører gurglelyder og desperate forsøk på å få luft. Det hele ender med at hun blir så engstelig, i løpet av de 6 minutter han avser til treningen, at de ender opp i en kamp som for henne handler om liv og død. Millan må bruke hele sin styrke for å få lagt henne i bakken og strammer båndet så hardt at hun blir passiv og apatisk av luftmangelen. Emily ligger langflat og utmattet på bakken. Med dette avslutter Millan ”treningen”, og forklarer at tiltaket var nødvendig fordi Emily var aggressiv.

Vi kan med egne øyne se at aggresjonen er rettet mot Millan selv og er et resultat av luftmangel pga renneløkken hunden har rundt halsen og mangel på muligheter for å mestre situasjonen. Slik trening gir en reell fare for alvorlige bittskader på folk, og fysiske og psykiske skader på hunden. Selv om man bruker metodene hans på en teknisk korrekt måte for å fjerne symptomene på problematferd, vil man ikke kunne endre selve årsakene til problemet. Slik håndtering kan utløse andre atferdsproblemer, som aggresjon mot folk, og man kan risikere å fjerne viktige forvarsler før biting.

Millans skitne triks gir en illusjon av kontroll over ekstreme atferder. Til dels utløses utageringen og de farlige atferdene faktisk direkte av treningen. Hans påstander om at man må utøve ”dominans” ved voldelige teknikker, og en rekke av hans andre salgstriks, er fjernt fra den vitenskapelige kunnskapen vi har om atferd og læring hos dyr. Cesar Millan selv har overhodet ingen utdannelse i hunde- eller atferdsfag, men er yndet for sin forenklede, populistiske og arrogante fremtoning på TV.
Holdninger i det norske samfunn
Dagens dyrevernlov blir erstattet av ny lovgivning til neste år. Men selv i den gamle loven er treningsmetoder regulert i § 8. Her slås det fast at det er forbudt å dressere dyr på en slik måte at det kommer i fare for å lide eller bli skremt unødvendig. Forbudet mot å kvele, true og risikere å skremme hunder finnes altså allerede.

Mer interessant er det at formidlere av slike treningsmetoder etter den nye dyrevelferdsloven vil bli stilt til ansvar. I § 8 er det slått fast at dressur- og treningsmetoder skal ivareta hensynet til dyrets velferd. I tillegg til dyreholder og andre som håndterer dyr, legges det et ansvar på den som omsetter varen. I Hundebrølerens tilfelle er de ansvarlige TV Norge.

I § 25 er det videre påpekt at dyr under trening ikke skal utsettes for fysiske midler som gir negative stimuli i form av smerte og ubehag, eller som kan medføre mentale endringer eller skader. Det er også fastsatt rapporteringsplikt for samtlige som blir kjent med situasjoner der stell av dyr svikter. Hundebehandlingen som anbefales av Cesar Millan, er utvilsomt i strid med gjeldende og kommende lovgivning og vi bør alle føle en plikt til å rapportere slike avvik inn til Mattilsynet.

Rådene som formidles gjennom TVNorge-programmet er inhumane, farlige og utdaterte. De er i strid med kjent kunnskap og med de holdninger som det satses på i det norske samfunnet. Etter vår vurdering oppfordrer rådene til brudd på gjeldende og kommende lovgivning. Vi registrerer med vantro at hunder kommer til konsultasjoner med nakkebrudd, sprengte blodkar i øynene, skader i halsregionen, generalisert og ekstrem frykt og farlig aggresjon etter praktisering av disse og lignende metoder.

Hund i varm bil.

Hver eneste sommer skjer det dyretragedier i form av innestengte dyr i bil. Da spesielt hunder.

Med gru husker jeg artikkelen fra i fjor om de som hadde vært innom og handlet på Ikea og latt sine tre boxere stå igjen i bilen.

Man kan jo bare tenke seg selv hvor fort varmt det blir i bilen om våren og sommeren. Selv om bilen står i skyggen når man går fra den, må man tenke på at sola forflytter seg. Kanskje treffer du på noen kjente, selv om du bare skal inn og handle litt?

Vindusgitter fra Trixie hjelper litt på luftstrømmen.

Sett deg inn i hundens situasjon, og sett deg inn i bilen, uten å lukke opp vinduene. Fort hett?
Sett deg inn i bilen mens den står i sola, med bare en liten glipe på vinduene; behagelig? Neppe.
Og her kan du se hvorfor:

Ute temp: 20° C Vær: blandet. Innetemperatur i bil: 47° C
Ute temp: 20° C Vær: sol. Innetemperatur i bil: 58° C
Ute temp: 23° C Vær: sol. Innetemperatur i bil: 62° C
Ute temp: 22° C Vær: sol. Innetemp etter en halv time: 85° C!

Dette er bare en grov skisse, eksakte temperaturer har bl. a. med type bil (stasjonsvogn/personbil), farge, hva slags hund, evt hvor mange hunder. Det er også individuelt for hvor lenge en hund kan klare seg i en varm bil uten å få heteslag, og om hunden har tilgang til vann etc. Ved studier på New Zealand har man beregnet at hunden kan få livstruende skader etter 20-50 minutter i en bil med en innertemperatur på 49 grader C. Variasjonen kommer av luftfuktighetenDet mange av oss vet, men allikevel altfor få, er at hunden regulerer kroppsvarme gjennom munnen når den peser. Man regner med at bare en ubetydelig del av varmereguleringen foregår gjennom svette. Derfor er det så enormt viktig med luftsirkulasjon under varme dager, ikke bare i bil.

Hundens indre normaltemperatur ligger på 37,8-39,3 grader C. Hudtemperaturen kan variere mye, og dette er en viktig mekanisme for at den indre kroppstemperaturen skal holdes konstant.

Tips: Sjekk din hunds temperatur flere ganger i hvilemodus og under trening,så vet du eksakt hva som er normaltemperaturen på akkurat din hund.

Heteslag defineres som en tilstand av akutt termoregulatorisk kollaps. Økt varmeproduksjon eller dårlig varmeavgivning kan lede til at hunden får økt kroppstemperatur (hypertermi). Hypertermi stimulerer bl. a. den indre varmeproduksjon, hvilket igjen leder til økt kroppstemperatur. Denne spiralen av stigende indre kroppstemperatur leder til en dårligere reguleringsmekanisme. Hundens rektaltemperatur stiger til 41-44 grader C. Ved 41 grader C er hunden i faresonen for at dens temperaturregulerende mekanismer skal slutte å fungere.

Ved heteslag er det meget viktig å begynne behandlingen ved å suksessivt kjøle ned dyret til normal kroppstemperatur, helst før den blir transportert til veterinær. Dette kan skje ved hjelp av en vannslange, f.eks. Vannet skal dog ikke være iskaldt.Uansett, jeg har gjennom min jobb på en dyreklinikk, og også ute på en parkeringsplass, opplevd å se hunder segneferdige av hete, bare etter noen minutters innestengning i varmen. Slike episoder kommer ofte av tankeløshet fra eierne sin side, men det er ikke lov å være tankeløs når det kommer til levende individer!

Dyrebeskyttelsen har kommet med en huskeliste med 3 råd for hva vi skal gjøre om man ser en hund innestengt i en bil. Her er den.

Så la oss håpe denne sommeren blir fri for slike tragedier, og la hunden din være hjemme på varme dager!Kilde: Sofie Lägerström, Hundhållning i bil

Les hele artikkelen her